SV- en saga blott?

Av historiker Harald Berntsen

I skrivende stund (snart midt i november 2011) viser meningsmålingene at regjeringspartiet SV, ligger under sperregrensa med ei oppslutning på 3,5%. Mot 11 stortingsrepresentanter i dag ville dette gi én – 1 – representant, samme antall som Rødt, som har økt til 2%. Fortsetter denne tendensen, kan SV i 2013 ryke ut av Stortinget og av den rød-grønne regjeringa – om den skulle få grunnlag for å fortsette.

SV står altså i fare for å dø en tidlig død – bare 50 år etter at den viktigste spira til dette partiet så dagens lys i 1961, under navnet Sosialistisk Folkeparti, SF.

Hovedgrunnlaget for SF var en utenriks- og sikkerhetspolitisk opposisjon som hadde vokst fram innen Det norske Arbeiderparti, Ap, mot det norske medlemskapet i NATO fra 1949 og den militære opprustinga som fulgte med. Denne opposisjonen hadde sterke røtter i den gamle nøytralistiske og anti-militaristiske retninga i Ap, det som kan kalles Hornsrud- og Oksvik-fløyen. Etter første verdenskrig hadde denne retninga vært motstander av Ap-medlemskapet i den nye kommunistiske internasjonalen og i 1921 bryti ut av Ap og danna det høyresosialdemokratiske eller uttalt reformistiske Norges sosialdemokratiske arbeiderparti, NSAP.

To år etter, i 1923, kom som kjent den andre splittelsen av Arbeiderpartiet, da Martin Tranmæl og hans flertallfløy i Ap endelig nekta å underordne seg Moskva-internasjonalen, og et nytt mindretall brøyt ut og stifta Norges kommunistiske parti, NKP. I 1927 blei så to av de tre partia som Ap var blitt delt opp i, Ap og NSAP, gjenforent i Ap, mens NKP fortsatte å eksistere helt opp til i dag, de siste tiåra som et gjenferd.

Med sin motstand mot NATO-politikken fra 1949 kom de gamle NSAP-strømningene, som tidligere hadde utgjort ei tydelig høyreretning i arbeiderbevegelsen, i en ny venstreposisjon sett i forhold til Ap-ledelsen. De samla seg tidlig på 1950-tallet bak utgivelsen av ei ny ukeavis, Orientering, som særlig var prega av kritikk av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og av det vestallierte verdensbildet. – Men kretsen rundt Orientering hadde også tilsig fra på den ene siden akademikere fra mellomkrigstidas Mot Dag, på den andre sida en voksende fagorganisert opposisjon mot den sentraliserte kontrollen som partnerskapet av Ap-regjeringa og toppene i LO og Norsk Arbeidsgiverforening øvde med tariffoppgjøra.

På slutten av 1950-tallet begynte Ap-sekretær Haakon Lie og hans meningsfeller i Ap og de borgerlige partia å arbeide for å oppfylle USAs ønske om stasjonering av atomvåpen på norsk jord. Ikke minst denne utviklinga bidro til å styrke oppslutninga omkring avisa Orientering, og Ap-ledelsen svarte med å begynne å ekskludere ledende folk i kretsen bak den. For å gjøre en lang historie kort, førte dette til at opposisjonen i april 1961 stifta SF, som ved valget samme år rykka inn på Stortinget med to representanter og kom på vippen mellom 74 fra Ap og 74 tradisjonelt borgerlige (fra Høyre, Venstre, SP og KrF). Dermed var det endelig slutt på Ap’s aleine-flertall i hele den foregående etterkrigstida.

I åra som fulgte, gikk det opp og ned for SF. Men etter nei-flertallet i folkeavstemninga om norsk EF-medlemskap i 1972 gikk partiet sammen med utbrytere fra Ap, NKP og uavhengige sosialister om å danne Sosialistisk Valgforbund, som ved valget i 1973 slo knock-out på Ap og føyk inn på Stortinget med 16 representanter. I utprega industridistrikter som Grenlandsområdet rundt Porsgrunn og Skien i nedre Telemark var valgforbundet, som i 1975 omdanna seg til partiet Sosialistisk Venstreparti, SV, i ferd med å ta over flertallet fra Ap, særlig blant yngre industriarbeidere.

SV på Stortinget fra 1975 blei ikke noen stor suksess. Men partiet kom sterkt tilbake i og med kampen om norsk EU-medlemsskap foran folkeavstemninga i 1994, og med en stor valgseier ved valget i 2001. Det var etter at Stoltenbergs første regjering hadde stått for en reint nyliberalistisk politikk, som førte til at flere og flere arbeidere mista all tillit til Ap, og til at partiet holdt på å bli redusert til et mellomparti på størrelse med andre mellompartier. Ved hjelp av fagbevegelsen – ved å være villig til å støtte fagbevegelsens kamp for å reversere noe av sine egne og Bondevik-regjeringas liberalistiske ”reformer” – klarte Stoltenberg å reise kjerringa ved valget i 2005. Sammen med SV og Sp kunne han danne den ”rød-grønne” regjeringa som – på ny ved fagbevegelsens avgjørende hjelp – så vidt overlevde valget i 2009.

Men det er svært langt fra det gamle arbeiderpartiet SF og SV til det partiet som fra og med det nye Erik Solheim- og Kristin Halvorsen-hegemoniet på 1990-tallet begynte å satse på velgerkontakt – det vil si med middelklassen – gjennom fjernsyn og internett og overlot til Fremskrittspartiet å drive godt gammeldags organisasjons- og skoleringsarbeid. Og det er enda lenger fra et anti-NATO- og anti-militaristisk parti til et regjeringsparti som gjør det til en uttalt hovedsak å arbeide for at norsk kapital skal klare seg i konkurransen med rivaler som Kina om ressurser og billig arbeidskraft i Afrika og andre verdensdeler, ikke bare reint økonomisk og som NATO-medlem, men som den fremste i NATOs bombeflyvåpen.

SV ser på alle måter ut til å ha sagt farvel til sitt utgangspunkt. Ikke noe rart at flere og flere av partiets tradisjonelle tilhengere i arbeiderbevegelsen, foruten skuffa arbeidervelgere i det hele tatt, svarer med å si farvel tilbake. Det som er verst med dette, er likevel ikke SVs skjebne i seg sjøl, men den Høyre-FrP-regjeringa som det er med på å bane vei for etter valget i 2013 – med den djuptgående kapitalistiske verdenskrisa og internasjonale offensiven mot arbeiderbevegelsen som nå er under utvikling.

2011©Norsk Lokomotivmannsforbund

Lokomotivmands Tidende er organ for
Norsk Lokomotivmannsforbund

Bladet kom ut første gang i august 1906. Bortsett fra perioden fra januar 1942 til 1945 har bladet kommet ut uten avbrudd, og kunne i 2007 feire årgang nr. 100.

Lokomotivmands Tidende er et unikt fagblad på den måten at det er skrevet så og si utelukkende ved dugnadsinnsats.

Fra nr.10/2001 ble bladet å finne på internett. I tillegg til utvalgte artikler i html-format ble hele bladet tilgjengelig i
pdf-format fra nr. 1/2006.